Bussen var nesten folketom, men jeg kjente at luften var tung. Øynene mine var i ferd med å falle igjen. Jeg lente hodet mot vinduet, og tittet ut mens tankene strømmet gjennom hodet på meg før øynene mine sakte men sikkert lukket seg.
Plutselig stoppet bussen, og jeg våknet brått. To eldre damer kom inn, og atmosfæren ble med ett mer urolig. Skravla gikk i ett sett. Jeg hørte godt hva de snakket om, selv om jeg prøvde så godt jeg kunne å la være. Umulig. ”Ja, barnebarnet mitt, Lydia, kommer på besøk i dag,” hørte jeg den ene damen si med en skrøpelig, men likevel høy stemme. Det skar i ørene mine. Det tok aldri slutt. Aldri.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar